Matt 22.37-39. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Å elske noen av hele vårt hjerte, hele vår sjel og av all vår forstand er langt mer enn det jeg fatter er mulig. Selv er jeg for splittet og delt. Jeg lurer på om vi i så mange generasjoner har blitt forstyrret i vår kjærlighet til hverandre, oss selv og Gud at vi sliter med å få grep på det. Har presset ved å bo på en ubarmhjertig jord der vi stadig konfronteres med hat, grådighet og selviskhet skadet evnen vår til kjærlighet? Vi er skapt så vidunderlig følsomme og dermed så godt utrustet for hengivenhet… men frykt har satt vonde, kroniske spor i manges sjel.
Å elske er å sette noen eller noe høyere enn seg selv. I bibelen blir uttrykket «lovprisning» brukt for å beskrive hengivelse og begeistring. Når man blir overbevist om at noe er verd vår oppmerksomhet og kjærlighet på et dypere plan da er det snakk om tilbedelse. Å elske Gud er dypest sett å tilbe ham og dermed overgi seg selv til ham.
At Gud, den treenige, høyeste, hellige, allmektige, allestedsnærværende lar seg begeistre av min skadde, medtatte og nokså skjelvende kjærlighet er uendelig merkverdig! Det er nåde på sitt beste.
Jeg opplever å bli helere når jeg står ansikt til ansikt med treenigheten i tilbedelse. For meg er tilbedelse som et kjærlighetens operasjonsbord. Jeg benkes og ordnes slik at jeg kan elske mere og bedre. Jeg gir min oppmerksomhet til ham og han gir sin oppmerksomhet til meg. Når Gud ser min overgivelse og dermed min tillatelse til å handle i meg begynner han å reparere det som gjennom livet har blitt skadd og fylt av frykt. Da forstår jeg at Guds bud om å elske ham er til min beskyttelse. Gud forlanger ikke kjærlighet av grådighet men han ber om den slik at han kan få tillatelse til å hjelpe meg. Tilbedelse gjør meg ydmyk.
Liv Heidi