Kokongen er fascinerende. Et hylster til beskyttelse og vekst i en tid der noe modnes og endres og blir nytt.
Det kan kjennes trangt, tungt og frustrerende å modnes. Noen ganger er det så krevende at man verken ser veien eller målet. Man mister oversikt og kontroll og trivselen minker betraktelig. Egne begrensninger blir så merkbare at fokuset på å sprenge dem kan bli overveldende.
Da er det oppmuntrende å tenke på den lille larven som utvikler vinger og bokstavelig talt får se alt i et nytt perspektiv når den bruker den nye gaven den har utviklet. Enda mer bemerkelsesverdig er det at skapningen kun er stille og venter i kokongens begrensninger mens skaperen gjør det bare skaperen kan. Slik får sommerfuglen et helt nytt liv, helt nye muligheter og redskaper som er sterke og til glede for seg selv og andre.
Vi vil så gjerne prestere livet – er det mulig at vi hindrer våre egne modningsgaver ved å stresse og kjempe? Kan hende det er modning i stillhet? Kanskje Gud får operere mest effektivt i vår ånd når vi rolig venter?
Klagesangene 3.22-26
Herren er nådig, vi går ikke til grunne.
Hans barmhjertighet tar ikke slutt,
23 den er ny hver morgen.
Din trofasthet er stor.
24 Jeg sier: Herren er min del,
jeg setter mitt håp til ham.
25 Herren er god mot dem
som venter på ham og søker ham.
26 Det er godt å være stille
og vente på hjelp fra Herren.