Stå på. Også når du ikke ser resultater.


Preken 31. januar, Såmannssøndag

Tante Marit gjorde ikke ting halvhjerta. Hun var min mors tante, og fikk ikke egen familie. Hun ofret alt for kallet og dro i 1938 ut som ung misjonær til Mandsjuria, en del av Kina. Hun tok seg av mennesker som trengte det og hun fortalte dem om Jesus.

 

Prekentekst: Mark 4, 26-34

Han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når ein mann har sådd kornet i jorda.  Han søv og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet gror og veks; han veit ikkje korleis det går til. Av seg sjølv ber jorda grøde, først strå, så aks, så fulle korn i akset.  Så snart grøda er mogen, svingar han sigden, for hausten er komen.»
Og han sa: «Kva skal vi samanlikna Guds rike med? Kva likning skal vi bruka?  Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd, er det mindre enn noko anna frø på jorda.  Men når det er sådd, skyt det opp og blir større enn alle hagevokstrar og får så store greiner at fuglane under himmelen kan byggja reir i skuggen av det.»
    Med mange slike likningar tala han ordet til dei, så mykje dei var i stand til å høyra. Utan likningar tala han ikkje til folket. Men når han var åleine med læresveinane sine, forklara han alt for dei.

 

Stå på. Også når du ikke ser resultater.

Tante Marit gjorde ikke ting halvhjerta. Hun var min mors tante, og fikk ikke egen familie. Hun ofret alt for kallet og dro i 1938 ut som ung misjonær til Mandsjuria, en del av Kina. Hun tok seg av mennesker som trengte det og hun fortalte dem om Jesus. Etter å ha bodd og virket der i 8 år måtte hun og de andre misjonærene flykte, da Mao Zedong overtok makten og det ble for farlig å være misjonær. Det var en stor sorg å måtte forlate menneskene og regionen hun var så glad i. Hun fortsatte som misjonær i Japan i over 30 år, men kunne aldri glemme Mandsjuria. Kina var helt stengt og den kristne tro var forbudt. I år 2000 hadde regimet blitt mer åpent og tante Marit kunne reise tilbake til Mandsjuria. Det hadde gått over 50 år siden hun måtte flykte og hun hadde ikke hørt ett eneste ord om hvordan det hadde gått med det lille arbeidet de hadde bygget opp. Det var en stor opplevelse for henne å se at arbeidet ikke hadde vært forgjeves. Det strenge regimet hadde ikke klart å knekke de små menighetene, tvert imot. De små frøene de hadde sådd hadde vokst og blitt (omtrent som det står i dagens tekst) som et digert tre, med store grener der mange mennesker funne finne et hjem.

Noen ganger må vi vente 50 år på å se fruktene av arbeidet vårt.  Noen ganger ser vi de aldri. Men det betyr ikke at de ikke finnes.

I dag, på Såmannssøndag, blir vi minnet om hva som er arbeidsfordelingen mellom Gud og oss. Gud er en såmann, men han har også kalt oss til å være sine medarbeidere. Han inviterer oss til å være med å så: gode ord og handlinger, varme smil og blikk, Guds ord og himmel over livet.

Vi trenger ikke å være heltidsmisjonærer i Kina for å kunne så. Det er rikelig med muligheter her som vi bor. Hvordan kan du være med å så? Smittevernreglene begrenser oss for tiden, men er det likevel muligheter du kan bruke? Ta en telefon? Invitere noen til å gå en tur? Be en bønn for noen? Annet?

Såmannsarbeid er aldri forgjeves. Hvert eneste lille såkorn kan være viktig. Kanskje ser vi ikke det resultatet vi ønsker å se. Men kanskje ser det annerledes ut fra Guds perspektiv. Og det er alltid større og lengre enn vårt.

Kanskje vil det i år 2096 sitte en gammel mann på Kleppheimen som tenker tilbake på da han var ungdom i 2021. Han husker at han var i en sårbar alder. Livet var vanskelig, han kjente seg ensom. Det var jo i det året med korona. Derfor betydde det så mye at noen så ham. Ga ham et smil. Viste at de brydde seg, trodde på ham. Det hadde blitt som en ballast for ham resten av livet, slik at han tålte de stormene som kom. Derfor sitter den gamle og smiler i skjegget på Kleppheimen.

Av seg selv gir jorden grøde, står det i dagens tekst. Når det er sådd, er strengt tatt vår jobb gjort. Resten er opp til Gud. Han har ansvar for veksten. Han kan skape vekst av det minste såkorn.

For Guds ord vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. (Jes 55,11). Det kan gi oss mot til å stå på, også når vi ikke ser resultater.

 

Just Salvesen

Sokneprest Klepp

Tilbake