Jeg fant snøklokkespirer i hagen min i går! Jeg beundrer dem like mye hvert år. Jorda var så hard av tele at jeg fikk ikke den nye spaden min ned mer enn ett par centimeter – men snøklokkene står myke, sarte og nakne og har tvunget seg gjennom frosten. Ikke nok med det…når de endelig har arbeidet seg opp til jordens overflate så møtes de av kong vinter med iskalde vinder, sludd og snø. For en velkomst.
26 Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer.
Mark 4,26
Jeg fant snøklokkespirer i hagen min i går! Jeg beundrer dem like mye hvert år. Jorda var så hard av tele at jeg fikk ikke den nye spaden min ned mer enn ett par centimeter – men snøklokkene står myke, sarte og nakne og har tvunget seg gjennom frosten. Ikke nok med det…når de endelig har arbeidet seg opp til jordens overflate så møtes de av kong vinter med iskalde vinder, sludd og snø. For en velkomst. Derfor må jeg alltid godsnakke litt med dem når jeg ser de første spirene og varmt overbevise dem om at jeg synes det er overmåte kjekt å se dem. De aller fleste av snøklokkene i min hage blir ikke sett av andre enn meg. Det er til å bli rørt over. For meg er det et bilde på ny vår, mer vekst, skjønnheten som skal komme og håpet om lys og varme. Hadde de ikke kommet ville jeg hatt en intern krise! Hva skjer nå? Snøklokkene kommer ikke!? Den lille spiren forteller så mye.
I oss er det også gode spirer til liv. De vokser i oss så lenge vi har fokus på kjærlighet og fellesskap – enkelt sagt – på Jesus. Vi vet ikke hvordan det skjer og vi kan ikke se det mens det skjer, men vi skjønner etter hvert at det var akkurat det som skjedde likevel. Det er forunderlig. Det spørs om ikke spirene inni oss har ganske tøffe kår de også slik som snøklokkene. Omgivelsene kan være bitre, kalde og mørke. Da tror jeg kjærlighetens far gir oss en solid dose næring. Gud som skaper og omsorgsgiver vet hvordan han skal gi kraften innenfra. Kan hende Gud ikke gir så mye næring at vi kjenner på overskudd – men så mye at det er akkurat nok – vi må jo ikke forstrekke oss heller. Det er viktig noen ganger, at veksten går sent og blir solid.
I likhet med snøklokkene møter vi noe nytt idet overflaten brister. Det kan nok hende at forholdene rundt oss fremdeles er tøffe, men nye nyanser og farger, nytt lys og nye perspektiv kan hjelpe godt. Slik tror jeg vi sakte og uten å merke det vokser oss nærmere og nærmere Gud, oss selv og andre, mot en sannhet som betrygger og renser. Den lille sarte spiren i vårt indre kan minne oss om lyset og håpet der fremme og gi en varmende tillit til Jesus som sier at himmelen er noe større enn alle våre forventninger, slik snøklokken vitner om sommeren som kommer.
Mulig vi burde vært flinkere til å se etter spirene i vårt eget og andres liv slik at vi kan godsnakke litt med dem og si at det er overmåte kjekt at det vokser og er liv midt i vinteren!
Kos dere med snøklokkene!
Liv Heidi